iman00b

Det ble en koselig fest i går kveld! Vi gikk på 7/11 og kjøpte Budweiser og amerikansk vin, parkerte oss på et hotellrom og lå og preiket og lo og åt nachos ut i de små timer. Det var veldig kjekt, helt til jeg fikk melding av UPS om at pakken min blir levert til hotellet på mandag. Når jeg er i Bergen. Ettersendingshelvete fra helveteee. Lars og Karen tilbød seg å ta den med - de reiser mandag, så kanskje det ordner seg. Tutlet sliten, stressa og trøtt i seng.

Våknet av brannalarmen klokken åtte.

Fy faen for et leven. Det låt som en innbruddsalarm og ikke en brannalarm. En brannalarm skal ikke være så høy og skingrende at du blir totalt handlingslammet og får lyst å legge deg ned og dø. Hoppet i skoene og stakk hodet ut i gangen. Der dukket det opp en hotellansatt som sa "false alarm, false alarm!" Nydelig. Dette var akkurat det jeg trengte. Heldgvis var jeg ikke bakfull, i motsetning til Odin som ifølge øyenvitner hadde sittet krokbøyd i et hjørne og stresset med å få på seg skoene og messet "nei, nei, nei, nei, nei, nei..."





Sto opp skikkelig klokken halv ti, fikk på meg fillene og møtte de andre i lobbyen klokken ti. Karen, Lars og Gunnvald fant ut at "Amadeus" gikk, så de la planer om å ta turen på teater i morgen. Men i dag var første stopp The Space Needle! Til og med før frokost. Det var en nydelig vårdag i Seattle, sola skinte, himmelen var blå og vinden var akkurat passe kjølig. Vi sto i t-skjorte i køen utenfor romnåla. 19 dalar kostet det. Så gikk vi inn i en lang gang, fikk bagene våre inspisert, tok gruppebilde foran en gigantisk bluescreen og ble stuet inn i en gigantisk heis. En guide passet på at dørene gikk igjen, og så begynte oppturen. Fronten av heisen var gjennomsiktig, og vi så bare mer og mer av byen der vi suste oppover. Det kilte herlig i magen. Framme på toppen, veltet vi ut av heisen og løp ut på utkikksdekket som gav full 360* visning av Seattle. Det var helt nydelig. Solen glimtet i skyskraperne, havet glitret, det var et par seilbåter ute og koste seg, det fløy fugler over havneområdet og det var godt og varmt. I det fjerne kunne vi skimte Mt St Helens, den store skumle vulkanen. Vi gikk rundt tårnet og tok masse fine bilder og myste i solskinnet. Lars drømte om seilbåt, jeg drømte om iskrem og bading. Og kanskje et par solbriller. Vi sendte bluescreenbildene til oss selv på mail og ble gående og luske i utstillingen inne i senteret i toppen. Men magene våre skrek, så vi bestemte oss for å dra på matjakt. Etter at jeg hadde kjøpt nøkkelring til Anders.





Vi tok heisen ned og satte kursen for Subway. Der ble det mat på hele gjengen, så vi parkerte ute i solskinnet og slanget oss lenge og vel. Lars sang Internasjonalen og ropte "USA ut av Vietnam, Norge ut av NATO!" bare fordi han var i USA og det burde man nesten gjøre.





Neste post på programmet var å finne en Liqour Store. Etter en bomtur på en matbutikk og en liten photoshoot i et kirsebærtre, fant vi endelig et pol som gjemte seg bak et snurrende skilt av en ros elefant som reklamerte for bilvask. Der inne hadde de mye rar alkohol! Rom i alle farger og fasonger, vodka til spottpris, egen avdeling for kanadisk alkohol og trelitersdunker med ferdigmikset Bacardi Mojito. Det morsomste var likevel rommen som het "Redrum". Stilig flaske hadde den også. Vi var der i tequilaærend fordi siste kvelden skal det alltid skeies litt ut. En veldig hyggelig dame av norsk avstamning(!) gav oss en anbefaling, så vi betalte og gikk tilbake til hotellet for avlessing. Der fant jeg ut at UPS leverer pakken mandag klokka 10-11... Og at Lars og de reiser 9. Faen i helvete. Ikke gikk det an å kontakte UPS og be dem komme tidligere heller, for telefonene deres er ikke åpne i helgene. Jeg angrer som en angrende hund på at jeg ikke valgte todagers-shippingen. Faen, faen, faen. Over til hyggeligere ting!





Lars hadde fått anbefalt "fiskemarkedet" i Seattle av en av vertsfamiliene sine, og det var han ikke alene om. Så vi satte kursen dithen. Tok monorailen til sentrum, og så løp jeg en tur på McD for å låne toalettet. På veien traff jeg Batgirl, Supergirl, Mario, Peach og kulest av alt - Rainbow Dash! Det er selvfølgelig Sakura-Con denne helgen, og McD var stappfull av ungdom i kostymer. Jeg gikk helt bananas og tok masse bilder. Gunnvald måtte omtrent hale meg ut derfra. Jeg ville på Sakura-Con! Og ikke henge med disse plebeierne som ikke visste hva "con" var og heller aldri hadde hørt om Comic-Con. Eller Raptus. Hva pokker. Men de så litt interessert ut da vi passerte Link og Zelda litt lenger borti gata. Kanskje det er håp fortsatt.



"Fisketorget" i Seattle, Public Market, var en svær avlang bod som strakte seg langs hele vannkanten. Vi avtalte å møtes klokka to på et bestemt sted, og så la vi av gårde inn i bygget. Høyre del var et håndtverksgalleri der alt fra kosedyr til smykker til hatter var til salgs. Her var sløyfer, ballerinaskjørt, skinnvesker, grafittibilder, egendesignede Converse, kalligrafikunst, treskjæringer, metallfigurer- you name it. Jeg fant en fin gave til Jorunn, en gave til Ekelouniene og en silly hatt til meg selv. Så var klokken to og det var oppsamlingstid.





Alle var skjønt enige om at vi ville være her lenger. Derfor avtalte vi at alle kunne gjøre hva enn vi ville, og så møtes på Hard Rock Café halv fire.





Lars viste meg fiskemarked-delen av markedet, og det var helt INSANE. En stor disk full av fisk - og bak fiskedisken var det en annen fiskedisk en meter høyere oppe med mer fisk og mer fisk og krabber og muslinger og alt var gigantisk. Når noen skulle ha noe, pekte de på fisken de ønsket, og så ble den kastet fra den ene disken til den andre. Om noen skulle ha vekslepenger, ble de puttet i en oppsprettet tennisball og kastet på samme måte. Det sykeste var likevel når de kastet krabber, og klarte å fange dem med det grepet man skal bruke når man holder krabber. Skills, ass! Vi tok en tur bort i venstre delen av markedet. Der var det bakerier med de mest forseggjorte og gigantiske kakene jeg har sett, forvokste pølser, hummere på størrelse med en legg, pastabarer, restauranter, flere håndtverksboder, dressingsauser i alle farger og fasonger, mer forvokst fisk og grønnsaksboder. Mens jeg og Lars sto og prøvesmakte bringebær og balsamicoeddik-dressing, stakk plutselig en politihest hodet inn døra og stjal en gulerot fra grønnsaksboden nærmest døren. God stemning. Vi fikk også smake sjokoladespaghetti, fordi det trengs i verden.



Akkurat da vi trodde vi hadde nådd enden på huset, fant vi ut at det var en Down Under-etasje også. Og der var det sykt mye kult! En skikkelig vintage, rar magic shop med gamle spåkone-maskiner og Elvis i en boks som gir deg horoskopet ditt, svevende bord og Mandrake-plakater. Stilig! Vi fant også en bokbutikk med tidenes mest perky og vennlige
butikkmedarbeider. De hadde et veldig kult utvalg - Lars fant en sær samling Ibsenverker, en kul og utdatert teaterhistorie og "Ivan Illychs død og andre historier". Han var strålende fornøyd. Jeg fant en Tommy og Tigern-bok, en Bill Bryson-bok om det amerikanske språket og så kjøpte jeg Catch-22 fordi fyren i kassa var så grei og det var favorittboken hans. Til gjengjeld lovte han å lese Sandman.



Jeg kjøpte tidenes teiteste t-skjorte, siklet litt på noe metallkunst, og så gikk vi på Starbucks! For rett ved siden av Public Market lå den første Starbucksen. Skiltet utenfor, layouten og mye av inventaret var bevart fra den gang den først åpnet, og vi stilte oss i den lange køen inn. Klokken var litt mye og det var ikke lenge til mat, så jeg og Lars skippet å kjøpe kaffe - køen var lang som et vondt år - og kjøpte heller Starbuckskopper med den opprinnelige logoen på. Vi var helt klare for å forlate markedet da vi plutselig så det mest absurde som har skjedd på denne turen. Det sto en gatemusikant og rocka rockering samtidig som han spilte munnspill, sang, spilte gitar, rytmeegg og hadde andre rytmeinstrumenter festet på skoene. Han var et one-man-bluesband med rockeringskills og Bob Dylan-stemme - og plutselig balanserte han gitaren i munnen så den sto rett opp mens han fortsatte å spille. Eller slang den bak på nakken. Han danset og spilte og sang og var KJEMPEFLINK.





Vi lusket til Hard Rock Cafè og bestilte bord for ni. Jeg bestilte BURGER og MILKSHAKE og PÅMMFRI og Lars kjøpte nachos. Karen og Oda bestilte seg en halv BBQ-kylling hver, galningene. Mens vi ventet på maten, løp jeg rett rundt hjørnet en tur til Dr.Martens og kjøpte meg sko. Hirr hirr. De var veldig fine. Og det var på tide jeg skaffet meg et par. Så jogget jeg tilbake, og da sto maten der. Det var dødsnam og jeg ble fryktelig, forferdelig mett. Oda var sprekkeferdig, men det var ingen bønn - som bursdagsgave til henne, kjøpte vi henne dessert. Som hun værsågod hadde å spise opp. Det ble strawberry cheesecake med lys på, og servitrisen vår ropte til hele lokalet at nå skulle det gratuleres! Hele kafeen ropte "Happy birthday!", Oda var kjempeflau og kaken god. Great success.





Vi hadde fått beskjed om å møte halv seks på hotellet for å dra sammen til Benaroya Hall, men da vi oppdaget at den var rett rundt hjørnet fra der vi var, gikk vi heller og satt oss i sola fram til klokken var seks. Rett ved museet var det nemlig et slags utkikkspunkt over Waterfront, og der satt vi og slikket sol til klokka seks. Da lusket vi til Benaroya, hvor vi fikk beskjed om at "lol konserten begynner åtte". Ha. Ha. Så vi endte opp med å sitte og preike skit og vise fram ting vi hadde kjøpt. Så kjøpte jeg en katanaparaply og så var klokken der.





Foredraget før konserten var dørgende kjedelig, men konserten var AWESOME. Først var det Ouvertyren fra Figaros bryllup, og det var knallbra. Så var det Mozarts klaverkonsert, som var bra, men jeg likte den ikke. Tjue minutter pause, så var det Mahlers første symfoni. Åfyfaen så bra det var. Spilte den for fire år siden på Halsnøy, og det var kjempegøy å høre den i komplett og fullendt form. Utrolig tøft.





Etter konserten holdt vi en liten samling inni salen der Joanne takket oss for at vi kom, vi takket pent for at vi fikk lov å komme, takk til alle som organiserte turen, takk til Kjell, takk til Magne, takk til Joanne, tusen takk for awesome tur! Om to år skal vi til Kina, og om en uke skal vi ha en dritbra konsert i Grieghallen.



Monorailen var sluttet å gå, så vi lusket hjem i Seattlenatta. God stemning, fin og flott avslutning på turnè med Mahlers første. Nå skal jeg pakke, chille med de andre...og så er det raka vegen hjem. Kvintsirkelen rundt på 80 dager - nå blir det digg med Bergen!!

Wiaoooooow for en dag!!

Den startet grusomt - Sigrid sin alarm ringte en time før vi faktisk skulle opp, så da jeg våknet igjen klokka åtte var jeg søvnig, sur og tverr. Og fant ikke skjerfet mitt noe sted. Stresset og forbannet løp jeg ned til frokostsalen, hvor det ventet tidenes kø. Klokken var faretruende nær bussavgang og jeg endte opp med å bare røske med meg et par pølser og muffins i en serviett. Og så kom jeg på at jeg hadde husket konsertantrekk men glemt fiolinen, så da ble det trappeløping i høye hæler. Kom meg til slutt på bussen, tidsnok faktisk, og var passe snurt da folk fortsatt kom sivende ut av hotellet ti over ni. Knurr.



Turen gikk til Nordic Heritage Museum, et museum viet til skandinavisk kultur og hvordan innvandringen fra norden foregikk. Museumet sponset oss, så det var veldig hyggelig. Vi fikk en guidet tur av en gammel dame med stokk som hadde vært guide der i 35 år. Hun tok oss gjennom rom som var dekorert som gamle gater, westernbyer komplett med togskinner, kirker og et stort skip. Vi fikk høre om grunnene til utvandringen, hvordan turen foregikk, hva som skjedde på Ellis Island, hvordan de første bosetningene var og hva innvandrerne tok med seg av tradisjoner og kultur. Det var veldig kult og samtidig veldig rart å se kulturen sin på utstilling - bunader, rosemaling, tiner og gamle bilder av dronninger og konger. Alle de nordiske landene hadde vært sitt rom. Religiøse vaner, klestradisjoner, verktøy, fortellertradisjon... Alt ble presentert i glassmontre og tablåer. Veldig, veldig rart. Men absolutt interessant! Det var også en veldig stilig utstilling om skipsfart og fisketradisjoner, samt en om trehogst.





Informasjonsmette gikk vi tilbake til bussen som tok oss til Seattle Premium Outlets. Det var et utendørs shoppingsenter med Calvin Klein, Burberry, Banana Republic, Nike, Converse... You name it. Alt var billig og alt var på salg. Før vi gikk amok, gikk Lars, Karen, Gunnvald, Odin og jeg og kjøpte oss tidenes største pizza på deling. Det var godt, mettende og svømte i olivenolje. Så takket jeg for laget og løp ut i shoppingjungelen.





Etter å ha fikset noe stygt til Aksel som jeg tror han blir glad for, fant nemlig en sko- og veskebutikk som het Vince Camuto. På pur f gikk jeg inn, for det så ut som et skikkelig snobbested der prisene var høye og hælene like så. Og det var det for så vidt også. Men de jeg fant var på salg. Og det var salg på salget. Og avslag på alt i hele butikken akkurat i dag. Så jeg fikk meg et par kule sko til 1000 kroner for 120 spenn. Hohoooo. Kjøpte sko i Japan, må jo ha fra USA også! Men det blir kanskje ikke hårfarging på denne turen, nei.





Etter å ha lett opp et par Batman-converse til Marte, lusket jeg til Levi's Store for å se om det var så billig som alle lovte. Et par jeans for 29 dollar? Ja. Det var billig. Det var også sykt lang kø. Du gikk inn døren, stilte deg i kø til prøverommet mens ansatte løp rundt og fant det du ønsket deg. Etter en halvtime i kø, fikk jeg endelig et prøverom. Men fordi jeg er så grusomt snill, sa jeg til Hanna og Guro at vi kunne dele prøverom for å få ting til å gå fortere. Hahaa. Det ble varmt, tett og klamt, gitt! Men vi fikk prøvd en del bukser, og jeg endte opp med en fin grå en. Jeg har to Levi's-bukser fra før, men det er litt gøy å ha en fra opprinnelseslandet.

Så var det saueflokksamling og på tide å skryte av alt det kule vi hadde funnet. Ca alle hadde kjøpt Converse, Karen hadde kjøpt seg shorts og Odin og Lars hadde funnet solbriller. Sistnevnte hadde sagt seg fornøyd med solbrillene sine og satt seg i sola og lest mens vi andre stesset rundt. Det var sikkert en god idé. Jeg måtte snorke litt på bussen for å roe ned etter all rundtomkringløpingen og prøve å bli kvitt shoppinghodepinen. Tre timer i himmelhelvetet var ganske stress.





Bussene vendte fronten mot Shoreline Conference Center hvor den siste konserten skulle være. Det var et svært område med tennisbaner, svømmebasseng og fotballbane. Vi fikk litt pizza og salat og beskjed om å chille max. Og siden det var to timer til øving, gikk vi like gjerne ut og satt oss i solskinnet på fotballbanen. Plutselig kom en ball flygende! Det var et fotballag som drev og trente, og de mente tydeligvis at vi hadde behov for en ball. Så derfor ble det fiolinistene mot resten av orkesteret med meg som målslakt. Det var jævlig gøy. Spilte i stram jeans, høye hæler og hettegenser. Varmt, ustødig og ekstremt ukomfortabelt. Men gøy var det! Tobias, Lars, Nanna og Marie feide alle av banen, tilnærmet bokstavelig talt. Lars hadde noen heroiske moves, og ble nesten sparket i hodet opptil flere ganger. Great success!





Varme og dekket av kunstgress rant vi inn døra og øvde gjennom litt Nielsen og Bartok. Så skiftet vi, spiste kjeks, og toget ut på scenen. Der ble vi litt paffe, for det var ekstremt få publikummere! Bare 50 stykker! Men vi spilte bra, og Eldbjørg var som vanlig fantastisk. Siden det var siste konsert, hadde vi litt morro med Kjell. Da han sang "The hasty wedding" hev hele orkesteret seg med på "sann, sann", og vi stemte i på Storskrytarstev alle sammen - " Eg er lause karen, og eg er lik på faren, og eg er beste dansaren i heile brydlaupskaren!"
Så holdt vi oss fram til West Side Story. Da havnet slipsene på hodet, og i stedet for å rope "Mambo!" skrek åtti musikere "Kjell Seim!" Han ble så overrasket! Hele ansiktet sprakk opp i et gigantisk smil! Det var utrolig gøy, og en fin måte å avslutte turnékonsertene på.






Nå sitter jeg på bussen, sliten og glad, og tøyser med Lars og Karen. Vi skal tilbake til hotellet - og så er det fest!

I dag våknet jeg med en katt i trynet. Koselig det, helt til jeg innså at kroppen måtte ut av senga og at klokken var sju. Knurr. Murr. Etter en rask tur på badet, lusket Barbara og jeg opp for å spise frokost. Gaven til dem denne gangen var konfektsjokolade fra Lummi island og en ostehøvel fra Bergen. Tilbake fikk vi marsipankonfekt og en bok som het "The Case for Easter - A journalist investigates the evidence for the resurrection". Det fulgte et lite kort med,, som hadde påskriften "Dear Ingeborg. May God bless you in every way this Easter! Love, Mark, Sally, Inga. We love Him, because He first loved us. - John 4:19." Veldig koselig, om enn religiøst.




Frokosten besto av yoghurt, te, omelettpai, banan og hjemmelagde blåbærmuffins, og var en meget hyggelig affære. Vi skulle møte klokken ni ved Kentwood HS, men fordi Inga hadde en legetime, dro vi av gårde litt over åtte. Det var en grå, regntung og kjip morgen, og Barbara og jeg sto der ute og hutret i en liten halvtime før folk begynte å dukke opp. Johanne kunne skryte av å ha hatt en vertsfamilie som sendte med dem en gigantisk sekk med mat og snop - deriblandt Red Vines, som absolutt er oppskrytt, fy faen så fælt det var.



Lars sin vertspappa hadde kommet med tidenes kommentar i går etter konserten, der han sammenlignet Liv med Julia Roberts. Den eneste vi manglet var Andrea, som hadde knekt en tann og måtte en tur til tannlegen. Vi andre klatret inn i bussene, og så var det tid for "20 spørsmål" og Doctor Who i ørten timer til.




Men så kom vi faktisk fram til Seattle, akkurat tidsnok til at sola begynte å titte fram! Det var en skikkelig pen by, omringet av vann og med industri, moderne bygg og tradisjonsrike bygg side om side. Hele byen hadde en veldig futuristisk men samtidig koselig feel. Vi kjørte egentlig bare rett igjennom, for Roosevelt HS var dagens første destinasjon. På vei dit, så vi bl.a. noen uteliggere. Og det er sant som de sier om USA - alt er større! Disse ba ikke om pengedonasjoner, men bar på store skilt der de annonserte at de trengte romskip. For hva, må fuglene vite.





Roosevelt HS var et ærverdig gammelt bygg i brun- og beigetoner. Vi gikk inn en sidedør, og befant oss plutselig i et musikkrom. Der ble vi ønsket velkommen av en av skolens musikklærere, og vist videre inn i bygget til konsertsalen. Der pakket vi opp, fant fram Holbergsuiten og spilte de tre første satsene sammen med ufyselig flinke ungdommer i alderen 16-18. Det var mye gøyere enn i går - det ble både musisering og tilnærmet riktig tempo. Ikke dårlig, bare det!





Klokken tolv ble vi sendt til skolens kafeteria for å skaffe oss lunsj. Den kostet 3 dollar(ca 17 kr), og man fikk velge mellom fisk og potetbåter, kjøtt og ris, pizza og pommes frites eller kyllingburger og påmmfri. Så var det fritt fram å forsyne seg av salat, epler og druer. Nammenam. Kafeteriaen var overfylt, og med oss 80 nordmennene i tillegg, var det tilnærmet umulig å få plass til alle. Lunsjen var god, den, og etterpå vandret vi litt i gangene og så på valgkampanjeplakater, konsertreklame og informasjonsplakater om vårball.





12:40 var vi invitert på besøk til skolens prisvinnende storband, og jammen var det fortjent! De spilte "Wide Open Spaces", Dizzy Gillespie og Billy Strayhorn, og da var det plutselig og dessverre ikke tid til mer, for vi skulle til hotellet vårt. Det var utrolig irriterende, for de var kjempeflink! Masse dyktige solister, og de var så samspilt og lekne i det de gjorde at det var GØY å høre på. Filmet litt, da, så jeg har å vise til pappa.




Bussene tok oss til downtown Seattle, forbi "Lawless Wealth Management" og en totalt utbrent japansk sushirestaurant. Hotellet vårt er rett ved siden av romnålen, The Space Needle, og Seattle Center - som for øvrig er det stiligste bygget jeg har sett i mitt liv. Selve hotellet hadde en del kreative løsninger. For å komme fra resepsjonen til heisen måtte man enten ut og rundt parkeringsplassen eller gå gjennom svømmehallen. For hvorfor ikke. Rommene våre var ikke klare ennå, så vi parkerte bagasjen i Olympic Room og stakk ut for å utforske byen.





Vi gikk til Seattle Center for å ta monorail inn til hjertet av byen. Monorail var et slags bybane-møter-Gotham-tog; en trikk på skinner oppi lufta. Og det gikk fort! På null komma svisj hadde vi sust flere kvartaler bortover og stoppet i fjerde etasje på et shoppingsenter. Vi utnyttet situasjonen, vi, og stakk på godtebutikk. Der hadde de mye rart! Joystick-snop, Mario-snop, GIGANTISKE Pez-dispensere, snop som så ut som små steiner, jellybeans i alle farger og fasonger, you name it! Men det kuleste var små drops som var formet som 2x4-legoklosser. Som faktisk FUNGERTE. Og farget tungen din blå, grønn eller rød. Vi forsynte oss hemningsløst.





Utenfor senteret, sto det hestepoliti. Ragnhild og jeg ble stående og hestekose, mens Gunnvald holdt seg et stykke unna og rynket på nesa. På plassen der vi var, hadde de i tillegg til en svær Starbucks og høye hus, masse trær. Som var malt blå!





Fordi vi hadde svømmebasseng på hotellet, stakk vi på Macy's for at gutta skulle få seg badedrakt. Etter et par sidesprang med noen heslige capser, kunne vi erklære oppdrag utført, både for dem og for meg - jeg fant fakisk en kul bikini som passet! Og som de andre ikke lo så veldig av. Den var fin. Satser på bading på lørdag, da.

Gunnvald hadde bursdag på tirsdag, og vi hadde lovet ham supersize-meny på McDonalds for å feire. Det hadde seg sånn at det lå en McD vis a vis Macy's, og det måtte da være et tegn. Så vi var syv norske ungdommer som kom til disken og bestilte Big Mac Supersize meny og ble grønn da vi så hvor svært alt faktisk var. For vi måtte jo spise opp. Det var litt av poenget. Brusen var på nesten en liter, påmmfrien var gigantisk, men Big Macen var det normal størrelse på. Den var bare dynket i saus. Men ned gled det. Gunnvald ble først ferdig, tett fulgt av Odin. Bronsen gikk til meg, mens Lars bante, svor og styrtet brusen, bare for så å bli grundig kvalm. Det var utrolig mye sprite. Ragnhild og Karen hev inn håndkleet. Mens vi satt der, kom vi plutselig ansikt til ansikt med en god, gammel amerikansk stereotyp. På nabobordet vårt satt det to ganske omfangsrike kvinnemennesker- hun ene var KLISS LIK Madame Thènardier fra Les Mis - og spiste burgere. På brettet foran dem lå det intet mindre enn ti burgere ved starten av måltidet, og innen vi gikk, var de fortært alle sammen. Jeg vet ikke hvor jeg fant takt og folkeskikk hen, men jeg klarte å unngå å le. Heldigvis.





Veien tilbake til monorailen var fæææl. Jeg var så mett og kvalm og følte meg som en strandet hval med tannregulering. Men vi fikk rullet oss inn i første og beste vogn, og så bar det tilbake til hotellet. Der hentet vi bagasje og romnøkkel, og trakk oss tilbake til våre respektive værelser. Rommet mitt var fint, det, men det var kun to enkeltsenger, og vi er tre som skal bo der i tre dager...vi undret oss litt over det. Jeg skypet med Aksel i en liten time, og så var det bare å hoppe i konsertantrekk og springe ut døra.

Det viste seg å være litt vel optimistisk å sette bussavgang til 17:45, for bussene våre var parkert inne. Av seg selv. Ikke spør. Det tok en halvtime, men så var vi endelig på vei tilbake til Roosevelt HS. Vel framme slengte vi instrumentene våre inn i låsbare rom, og satte oss i salen. Dagens konsert var Roosevelt HS sin årlige April Fools-konsert, en konsert der alle bandene og orkestrene spiller - og finner på litt ablegøyer i tillegg! Under første nummer kom det plutselig en drøss papirfly dalende ned fra taket. Så kom to gutter gående ut på scenen uten å ense publikum, før de plutselig så seg om, ble sjokkerte og løp ut igjen. Og idet dirigenten skulle sette i gang orkesteret, gikk slagverk amok med heftige rytmer, en jente løp fram og begynte å danse, og så danset hele orkesteret. Før alle brått stoppet, satt seg ned og spilte det oppsatte programmet.




Etter pausen var det vår tur til å bli sendt ut på podiet. Det viste seg å faktisk være en kommunikasjonsfeil, så vi satt der passelig kleine mens en sekstett av blåsere og strykere fant plassene sine foran oss på podiet og spilte fantastisk nydelig. Men SÅ! SÅ var det vår tur! Først spilte vi Holbergsuiten, så fulgte Tveitt med en Kjell i toppform, så Hovland, Fäbodspsalm og til slutt Berstein til trampeklapp. Det var kjempegøy. Vi la inn en liten aprilspøk i Bernstein, da! Midt i overgangen fra "Maria" til mamboen, la alle guttene ned instrumentene sine, løsnet slipset, kneppet opp skjorta og bandt slipset rundt hodet. Og fortsatte å spille. Så dukket det plutselig opp et helt mariachi-band bak oss med sombreroer og ballonger og hev seg med på det som var igjen av mamboen. Jeg klarte knapt spille, det var så vannvittig absurd og morsomt!





Nå har jeg vegetert en halvtime i badekaret, flyttet alle tingene mine til ekstrasengen vi har fått på rommet og er DAUTRØTT. I morgen er det fullt program igjen, med museumer og sjåpping og mye annet tøv. Men før det, skal jeg drømme hardt og fundere over uttalelsen "Seler er egentlig forvokste snegler uten hus".

Våknet opp iskald, trøtt og snufsete. Vi sov på oppblåsbare madrasser på et kontorrom uten ovn, og i løpet av natten hadde det blitt litt temperaturendringer, gitt. Til frokost var det gresskarbrød, omelett, lemonade og epler, og vi spiste hjertelig. Mens vi spiste, viste Karis, datteren i huset, fram to irske jig-er. Etter å ha takket pent for oss og gitt bort sjokolade og ostehøvel, bar det tilbake til Sons of Norway og våre trofaste busser. Barbara og jeg hadde visst vært særdeles heldige med vertsfamilien vår...vi fikk høre skrekkhistorie på skrekkhistorie om folk som hadde bodd i hus som var mer dyrehage enn hjem, allergikere som var plassert i senger dekket av hundehår og hus som var så skitne at veggene gikk gjennom hele fargespekteret fra hvitt til mørkebrunt. Liv og Andrea hadde fått beskjed av vertsfamilien sin om at det dukket opp dyr på badet om natten, men at de som regel forsvant innen man sto opp om morgenen. Delicious. Lars var veldig satt ut av sin overnattingsopplevelse, for han og Odin hadde bodd hos en mann som han bare kalte "Lennie" etter Lennie fra "Of Mice and Men". Det første han hadde fortalt dem var at kona hans var borte fordi det hadde vært et dødsfall i familien, og så hadde han overlatt dem til å hilse på husets mange dyr. Deriblandt kaniner. Men de hadde overlevd, de også - Merete sitt hår luktet riktignok kattepiss, men vi kom oss da av gårde til grønnere marker.




På bussen flettet Purrpurr håret mitt i pariserflette, og alle var enig om at Anne kledde det mye bedre enn meg, takk skal dere ha, så jeg parkerte meg bak pcen med litt mer Doctor Who. Det viste seg å være et lite feilgrep, for jeg gikk glipp av litt mini-sightseeing. Og begynte å le høyt på verst mulig tidspunkt. Sjåføren drev og fortalte om at området hadde blitt utsatt for en kraftig storm som hadde ødelagt infrastruktur og revet ned trær, og at lokalbefolkningen nå måtte bruke store deler av sommeren til å rydde opp i skogen og på veiene. Cue latterkrampe. Jeg er så flink.




Dagens første stopp var Issaquah High School, et ultramoderne skoleområde. Der bar det inn i teaterrommet, hvor Issaquah High School Orchestra satt og ventet på oss. De spilte en liten konsert for oss, med Dvôrak og Mendelsohn og Scheherazade, og de var skikkelig gode!! Veldig mange av orkerstermedlemmene var av asiatisk opprinnelse, og fy søren så god teknikk de hadde. Solisten på Mendelsohn var fryktelig god - men jeg foretrekker fortsatt Brage sin versjon...han har en musikalitet og energi som jeg liker bedre enn all verdens kliniske teknikk.




Etter at de hadde spilt fletta av oss, gikk vi ut i aulaen hvor det var dekket et langbord med mat til oss. Her var wraps, salat, jordbær, ost og kjeks, brownies, kjeks, bringebær, ananas og en drøss druer. Det var supergodt! Under måltidet fikk vi sosialisert litt også. En cellist ved navn Brian trakk med seg et par venner og kom og satt seg med oss. Han, en jente ved navn Allison og Ragnhild bondet skikkelig over at de alle tre hadde spilt piano en gang i tiden og så begynt med cello i stedet. Nerds. Brian var et skikkelig regnbuebarn, og vi utvekslet facebookinfo. Før jeg visste ordet av det, løp han rundt og fortalte alle om sine norske venner og "Barfmonster over there." Artig kar.




Så var det vår tur til å spille! Det ble Tveitt, Bernstein og Hovland - en litt amputert Hovland, sådan. De hadde ikke klokker til perkusjonistene, så det ble xylofon i stedet, til strykernes store fornøyelse. Lov å le når det mektigste partiet i "Fanfare og koral" blir redusert til "plink plink plink". Det var en veldig koselig og uformell konsert med mye latter og applaus fra salen. Spesielt Kjells ablegøyer ble godt tatt imot.

Før vi forlot skolen, stakk jeg en rask tur på toalettet. Der sto det en dame med et visitor's badge, og hun trodde tydeligvis at jeg var elev ved skolen. Samtalen vår gikk ca som dette:
"You have a very nice school, don't you think?"
"Oh, yes! It's really cool! I'm just a visitor, though. I'm here with my orchestra, we're on tour. We're originally from Norway!"
"Oh! I'm a visitor as well. I'm here with my son - he designed this school!"
"...really? That's so funny! He's very talented, we've all been gushing about how nice and BIG the entire school is!"
"How nice! You must meet him and tell him just that."

Så lusket vi ut av badet, og der sto en hyggelig mann i 30-årene og ventet på sin mor. Han var akkurat passe brydd mens hun skrøt masse av ham, men som jeg sa - "It's so nice when your parents are proud of you, isn't it?"
Det var en akkurat passe rar situasjon å være i.




Neste busstur var også ganske lang, men til slutt stoppet vi i utkanten av Issaquah for å kjøpe litt snacks og låne toaletter. Vi var en hel horde som inntok Starbucks. De eneste gangene jeg faktisk drikker kaffe er på turnè, så jeg kjøpte den største moccaen de hadde. Til Taari. Jeg har for lenge siden gitt opp å hete Ingeborg ovenfor fremmede som ikke er spesielt interessert i norske navn. Vi satte oss ute i sola og sammenlignet den kreative stavingen av navnene våre som sto på Starbuckskoppene. Utrolig nok var Astrid sitt navn perfekt skrevet. Det var masse fine hvite skyer mot den blå himmmelen, sola skinte og det var akkurat passe kjølig. Og WiFi i lufta. Trenger ikke mer.




Joakim dukket opp og tilbød gratis KFC-kylling, som viste seg å ikke være så ille i det hele tatt! Men jeg var ganske mett av kaffen min. Etter å ha utvekslet sitater fra "Et kongerike for en lama" og tatt masse rare bilder, var pausen over, og det var tilbake til bussen.

Neste stopp - Kentwood High School! Her la vi fra oss instrumentene og loket litt rundt i foajeen og så på bilder fra tidligere musikaloppsetninger mens vi ventet på å få møte vertsfamiliene våre. Som Lars bemerket - det var veldig mange kule musikaler, men samtlige var amerikanske. Var ikke mye "Chess" eller "Phantom" ute og gikk. Tilfeldig? Kanskje.



Den nye vertsmammaen vår het Sally, og hun hadde med seg mammaen sin, Inga. Så vi fikk en vertsbestemor i samme slengen. De var skikkelig hyggelige folk! Tidenes forstadshus hadde de også. Amerikansk flagg ute, gigantisk stue og to bibler i hvert rom. En utrolig søt og røytende katt hadde de også. Sallys mann var en veldig jovial type, og vi ble sittende i stua deres i en time og bare snakke innvandring, økonomi, kultur, språk og mat. Det var veldig koselig! Inga fortalte om hvordan hun var av norsk avstamming og sang en norsk sang hun husket fra barndommen sin. Så var det middagstid; svenske kjøttbullar, salat, ris, shrooms, jordbær og sjokolade. Omnom!



Etter å ha skiftet i rekordfart, kjørte Sally oss tilbake til konsertsalen. Der møtte vi et par elever fra skolen som skulle være med og spille Sarabande og Gavotte fra Holbergsuiten, under direksjon av dirigenten deres. Det var en...opplevelse. Tempoet var tatt ned 53 hakk, vanskelighetsgraden likeså, og det var ikke mye frasering og musikalske krumspring ute og gikk. Jaja. Er kanskje bortskjemt med BUKO og en Tone-gjennomarbeidet Holbergsuite...men ingen skal komme her og påstå at Sarabande skal spilles som gravmasj. Anyway. Eldbjørg kom og testet forholdene, og så var klokken halv åtte og showtime.




Konserten gikk veldig bra! Vi rotet oss gjennom Grieg, og så var det over til det kjente og kjære programmet - Tveitt, Bartok, Hovland, Nielsen, Romanse, hardingfele og Bernstein. Ikkeno' drama i dag, noe som egentlig var greit. Jo, jeg gav Liv latterkrampe med en skikkelig mandig host midt i generalpausen i Bernstein, men det teller ikke, for hun ler av ALT. Gøy konsert, væffal! Det ble ikke ekstranummer i dag, fordi amerikanerne skjønner ikke at de må fortsette og klappe etter at Kjell har gått offstage for å signalisere at de faktisk vi ha det. Sånn ståa er nå, går han offstage, publikum slutter å klappe og blir stående litt awkward og henge forventningsfulle i salen. Han kan jo ikke se dem. Klapp, folkens, klapp! De av oss med senebetennelse var egentlig helt ok med at det ikke ble mer spilling.

Pakket sammen, møtte vertsfamilien og kjørte heimatt. Da vi kom fram, kjørte vi inn i garasjen for å parkere, og ble møtt av litt av et syn! Der sto en vaskeekte Thunderbird. Blå, hvit, svart og nydelig. Åh, jo, de hadde en Mustang også. Herregud. I garasjen hos en pensjonert vindusselger og en husmor. Denne dagen, altså.




Har skrelt av meg kjole og strømpebukse, sitter i en gigantisk brun skinnssofa og gjesper og blogger. I morgen står Roosevelt HS for tur, og så endelig Seattle! Dette blir bra. Men først skal drømmeland besøkes. Tytast!

I dag våknet jeg uguuudelig tidlig av at Hanna hoppet i dusjen. Etter å ha døst i 20 minutter var det egentlig bare å se nederlaget i øynene, rulle ut av sengen, slenge kosedyret i kofferten og traske ned i lobbyen. Der var det mange trøtte tryner som tygget i seg en rask frokost. Jeg trev et par bananer og vafler og stilte meg i køen av mennesker som skulle inn på bussen. Klokka åtte bar det av sted. Dagens første mål var Pacific Lutheran University, tre timer unna Bellingham. Så etter å ha ønsket Gunnvald strålende tillykke med bursdagen og prakket på ham litt sjokolade, parkerte jeg meg bak pcen og lot Doctor Who ta seg av at timene gikk. Funket som pokker. Fire episoder senere satt jeg tårevåt og glad og stirret ut på et regntungt campusområde.




Vi samlet tingene våre, og marsjerte inn på Mary Baker Russell Music Center. Vi skulle spille i Lagerquist Concert Hall, et svært lokale i tre, rødt og gull med et imponerende orgel. Etter litt vimsing med hvor i all verden vi skulle pakke opp, satt vi endelig på scenen. Så ble det en kjapp gjennomgang av Tveitt for den nye harpistens del - vi plukker opp en ny en hvert sted vi besøker, og plutselig var klokken der. Vi ble introdusert av en veldig hyggelig mann som ønsket oss hjertelig velkommen tilbake - Ung Symfoni var visst her i 2004 også. Siden dette var en lunsjkonsert, var det ikke tidenes største publikum, men av en eller annen grunn var de fleste godt oppi åra. Vi gjorde Tveitt og Hovland, og innen Eldbjørg gjorde sin entrè og spilte Romanse og halling, så ikke et sete var tørt. Jeg tror den eneste gangen i mitt liv jeg har oppriktig følt stolthet over norsk kulturarv og at jeg er norsk var mens hun spilte hardingfele. Det var helt fantastisk, hun er helt RÅ. Lekent og lett og nydelig. Ingen skulle tro hun hadde småjogga fra bussen. De var nemlig en time forsinket, fordi girkassa på bussen hadde takket for seg. Så de var strandet i Bellingham mens de ventet på reservebuss. Men det gikk da bra til slutt!




Det var akkurat passe forvirrende å spille konsert i jeans og converse, men fysj så deilig det var å slippe å skifte etterpå! Vi gikk og la fra oss tingene i bussen, og så ble vi ført tvers over campus til The Scandinavian Cultural Centre. Alt som fins. Der var det skandinaviske flagg og Edvard Grieg-infoplakater og vikingfigurer og trykk av alt fra Theodor Kittelsen til Dahl. Her var det mat å få - og for første gang på hele denne turen var det mat som ikke gav meg et akutt behov for å pusse tennene etterpå. Det var supergode sandwicher uten et hav majones på, og jammen hadde de ikke epler også. Det sto riktignok en gigantisk skål chips på bordet med...chipsklyper i, men det gjelder å holde fokus. Vi ble nok en gang ønsket hjertelig velkommen, denne gangen av nestlederen ved senteret. Hun fortalte litt om hva de driver med her - dansing, kunstutstillinger, matlaging og generell fremming, dyrking og videreformidling av skandinavisk kultur. Absurd, sprøtt og stilig. De hadde et kjøkken i et siderom som så ut som om det var hentet fra heimkunnskapen på en norsk skole på 70-tallet. Jeg antar det ble brukt til krumkakelaging.





Vi takket for oss og gikk ut den vikingskipformede inngangen. For nå bar det til Paulsbo! Det var en times trivelig busstur unna, og det var litt av et syn som møtte oss da vi kom fram! Her var "Thor's Hammer Tattoo Shop", "Sonja Street", "Vi Elsker Deg! - Senior Citizens Lounge", "Verksted Gallery", "Mormor's cafè", "The Nordic Maid", "Jensen Way", en britisk telefonboks, og der var vi visst framme på Sons of Norway, gitt. Der hang det plakater med reklame for fastelavensbollebaking og i store glassmontre var det troll og postkort og små trefigurer. Utenfor stod en hyggelig dame med et skilt der det sto "Barbara & Ingebord". Hun het Jane, og hun tok oss med på en liten rundtur i byen så vi kunne få tatt bilder av alle de rare skiltene og monumentene. Hun fortalte at om sommeren var det en vikingfestival med lutefiskspisingkonkurranse og bålbyggingstevling, og etterhvert som vi gikk gjennom byen, så vi at vikingskip definitivt var et gjennomgående tema i utsmykningen av byen. Bakeriet solgte pepperkakemann-donuts og kaker formet som sånne svenske hester. Bokhandelen het "Bøker" og de hadde en egen turistsjappe med ting som tskjorter med trykk a la "May the norse be with you" og "uff da."


Barskinger.

"Verksted Gallery" var et utrolig kult sted, med masse lokal kunst samlet på et sted. Her var pynt og bruksgjenstander laget av reinsdyrhorn, pynt laget av skrivemaskiner og glass, tiner i alle farger og fasonger, rosemalte tallerkener, kopperlaks og mye, mye mer. Vi passerte den engelske telefonboksen, en vegg med et svært maleri av et norskt landskap med en jente i bunad og påskriften "VELKOMMEN TIL PAULSBO", og fant "Paella Bar." En restaurant fullstendig dedikert til Paella. Du burde flytte hit, Aksel. De har både Paella og fjell. På vei hjem til vertsfamilien vår, kunne vi se the Olympic mountains i det fjerne. Jeg hadde ikke tenkt på det, men vi er selvfølgelig midt oppi the Olympic Peninsula. Veldig stilig.



Huset vi til slutt stoppet foran, var et nydelig og moderne forstadshus med to etasjer, PARKETTGULV og tre bad. Og en stor hage med en liten bro og en bekk og noen vaskebjørner som ikke hadde lov å være der. Det bodde en 18 år gammel katt i huset, som var totalt døv og veldig kjærlig og søt. På veggene hang det innrammede bilder av de ti bud og "In God we trust", så da det ble middagstid og familien ba bordbønn, var heldigvis Barbara og jeg litt forberedt. Middagen var en veldig koselig affære. Vi fikk hilse på de tre barna i huset og Janes mann. Både Jane og mannen hennes er musikere, og alle barna spilte minst ett instrument.



Etter middag dro vil tilbake til Sons of Norway for å ha generalprøve i..."Grieghallen". Det var den store festsalen i bygget, totalt uten scene og komplett med bråkete air condition-anlegg. Og diskokule i taket. I dag var dagen for solister, og både Brage, Tobias og hun søte på fløyte jeg aldri klarer huske hva heter fikk spilt kjapt gjennom og konstatert at det ikke var mye klang her, gitt.



Halv åtte var det konsert. På programmet stod Tveitt, Mendelsohns fiolinkonsert, Chaminade, Elgar, Fäbodspsalm, Hovland og Nielsen. Og så ble det jammen meg ekstranummer i form av Bernstein også. Det tok helt av, var kjempegøy. Det ble litt drama under konserten, da. Først løsnet to av stemmeskruene mine så jeg frenetisk måtte sitte og presse dem fast under hele første avdeling, Joakim røk e-strengen under Mendelsohn, Lars og Gunnvald fikk krampelatter av uante grunner, og jeg holdt på å stikke ut øyet til Marie fordi jeg var litt for ivrig med det siste oppstrøket i Nielsen. Letta over at det var over, antageligvis. Litt dramatikk i hverdagen må til!




Slitne og utspilte rant vi tilbake til kjelleren hvor vi pakket opp. Jeg bestemte meg for at nok får være nok, og annonserte for hele rommet at Gunnvald og Einar hadde bursdag. Så ble det sang og spill og gratulasjoner som seg hør og bør. Følte meg som reneste Mor Teresa der jeg sjanglet tilbake til Janes bil.


Nå er jeg passe trøtt, gåen og har sabla vondt i hendene - konserten varte to timer og i morgen er det på 'an igjen...så jeg legger meg nå. Til lyden av vårtinte frosker som synger i skogen.

Det siste som skjedde i går var at vi lagde en gigantisk doggy pile av folk inne på Gunnvald sitt rom og så på amerikansk tv. Som besto av 95% reklame. På vei tilbake til rommet mitt traff jeg Kjell. Han fortalte at det ikke var program før halv ett i dag, så jeg sov litt lenge. Sto opp akkurat tidlig nok til å grabbe noen bananer og vafler fra frokostbuffeten. Karen og Gunnvald skulle på sokkejakt på kjøpesenteret, men jeg takket nei til å bli med ettersom jeg var ganske mett på butikker og folk etter i går. Lars gikk og hentet pensumbøkene sine, og vi satte oss på rommet mitt for å kose oss. Han studerte ivrig mens jeg satt og daffa og så Doctor Who og skypet med Aksel. Plutselig var klokka ti på tolv og pizzalunsj var bare ti minutter unna. Jeg trev konsertantrekk, notestativ og fiolin og jogget ned i lobbyen. Der var det rene maurtua- resepsjonen var stappfull av orkestermedlemmer med tilhørende bagasje, og alle sto de og mumset pizza. Grei lunsj, det. Så var det inn i bussen og et par runder "20 spørsmål" var vi framme ved Norway Hall. Der øvde vi et par timer, ryddet litt i Nielsen og Bartok og lærte nye ord("øve") og nye ordtak("Lev hardt, spill svakt"). Og ikke minst at Kjell "HEILE BOGEN" Seim sitt amerikanske mellomnavn er "no bow".




Etter øving var det foringstid. Igjen. Nede i kjellerhallen hvor vi var på lørdag, var det duket til fest. Det var snitter i alle farger og fasonger - obligatorisk brunost, tunfisk med majones, skinke med for mye smør og selvfølgelig laks. Den fikk jeg ikke smakt på, men tunfisken var god. Til dessert var det kransekake, chips, krydderkake, Nancy Drew-kake, mer chips og sjokoladekjeks. Stakkars Karen klarte selvfølgelig å finne den ene som ikke var sjokoladekjeks, men rosinkjeks. Den jenta har en gave.



Så var det til bussene! Turen gikk til WWU, Western Washington University. Det var en helt nydelig campus med gamle, flotte mursteinsbygg og store åpne plener. Vi skulle spille i konsertsalen på WWUs Performing Arts Center. Vi klatret ut av bussen med armene fulle av instrumenter, og sto plutselig snute til snute med ingen ringere enn Grant! Grant var instruktør på Halsnøy sommermusikkskole for et par år siden - hans mor organiserer turen vår og hun er Magnes mors kusine eller noe sånt. Han bor og underviser da her i WW. Liten verden, gitt! Grant var en fantastisk instruktør, dyktig og morsom, og det går fortsatt gjetord om hans og Kjells lille reenactment av balkongscenen fra "Romeo og Julie" under lørdagsunderholdningen. Jeg husker bare småbiter, men delen der det var månesnakk og tilhørende skjørteløfting har festet seg. Kjell er veldig pen i kjole, så langt jeg husker.



Grant husket alle navn på alle, og det ble mye klemming og mimring. Så bar det inn i salen til oppakking og omorganisering av hele halve orkesterstrukturen. Det er ikke bare-bare å vite hvor man hører til.






Vi øvde Nielsen, vi øvde Bartok, og så var det plutselig bare en halvtime til konsert.





Den gikk veldig bra! Det ble ønskt velkommen med æra, den kåte jentefuten ble gift og skrytepaven fikk danse i bryllupet. Eldbjørg spilte som en helt, og vi avsluttet med "Symphonic Dances from West Side Story" til trampeklapp. Det er veldig vanskelig å lese det amerikanske publikummet, men etter en småklein pause i applausen forsto vi at de faktisk ville ha ekstranummer. Det var "Gammal fäbodpsalm", og solisten ble halt fram og vi satte i gang - så oppdaget jeg at første pult ikke hadde noter. Ikke andre pult heller. Eller fjerde pult. Så jeg sendte notene mine fram til konsertmesteren, og plutselig var vi fem stykker som delte notestativ der på siden. Kjell hadde ikke gitt beskjed om at vi skulle ha notene med på scenen, så det var rein flaks at jeg hadde dem. Rundt i orkesteret hadde de andre stemmegruppene samme problem, men vi rodde det da fint i land. Som Lars sa etter konserten: "Jeg lurer på hva prisen på denne noten plutselig ble der inne - jeg selger IKKE min for under tusenlappen!"





Tilbake på hotellet fikk vi dagens gladnyhet: Bussene går klokka åtte i morgen. PRESIS. Så alle planer om kveldskos røk ut vinduet for min del. Hoppa i dusjen, gomlet i meg en banan, bestilte litt tøys og tull på thinkgeek...og nå skal jeg sove. Glad på er!

Frokosten på hotellet var ikke til å kimse av. Her var fire typer juice, fem typer frokostblanding, kjøttkaker, omelett... Og så kunne du steke dine egne blåbærvafler. Eller vanlige vafler, om du var kjedelig. Det var jeg. Alle ble pisket til rommene sine for å hente pass og tollskjemaer, og så satte vi oss på bussen. Karen og Lars vinner herved prisen for turens kjipeste, ettersom de satt og leste pensumlitteratur hele forbanna bussturen. Rettere sagt, de gjorde et hederlig forsøk. Etter førti minutter satte vi i gang med 20 spørsmål. Bare så det er sagt - lys er konkret, ikke abstrakt, KAREN.

Ved den kanadiske grensa var det er fin liten park med en triumfbue og et vann med en pittoresk liten bro over. Vi tok en liten rundtur mens vi utvekslet aprilspøker. Lars ble sånn ca halvveis overbevist om at jeg er gravid.





Fra grensen gikk turen gjennom en smertefri tollkontroll, tvers gjennom Vancouver og ut til en kjempepen park utenfor byen hvor det stod masse totempæler. Solen brøt fram og dynekåpen ble igjen på bussen. På et lite senter ved totempælene solgte de masse lokal kunst og en drøss turistting. Og IS. Masse IS. La igjen litt penger der, ja. Har nå fine gaver til mamma, pappa, Anders og et stk Holmepappa. Bare fordi det var en veldig good opportunity, som de sier her i Junaiten.

Neste stopp var et stort utsiktsplatå hvor vi kunne se Vancouver, fjellene bak og en giantisk GRØNN bro. Som Golden Gate, bare...grønn. Vi koste oss i solen og tok en DRØSS bilder.



Til slutt stoppet vi i Vancouver sentrum, og vår store leder Dagfinn informerte oss om at vi nå hadde tre timer på å loke rundt. Vi gikk først til en gigantisk musikkbutikk som het Tom Lee, der fire etasjer var dedikert forskjellige instrumenter. Lars kastet seg over Sarasate-avdelingen og jeg kapret en utgave av "Sweeney Todd - Vocal Selections." Og bare fordi jeg kunne, prøvde jeg en nyyyydeliiiig elfiolin. Det var så GØY og den var så KUL og DYR og STILIG. Mmmm. Dagens gjennomgående aprilspøk ble følgelig at jeg hadde kjøpt elfiolin og at den kom til å bli levert på hotellet i Bellingham i morgen. As if. Men jeg skulle skikkelig ønske det var sant. For den var fryktelig fin. Murr.



Videre lusket vi gatelangs og inn på et skikkelig stygt shoppingsenter. Etter å ha kranglet litt fordi alle var skrubbsultne, gikk vi på Starbucks hvor Joakim fikk seg mat og Karen kjøpte en chocolate chip-cookie som viste seg å være rosin chip-cookie og derfor uspiselig. Jeg hadde rasket med meg en banan fra frokosten, og takket være den drepte jeg ikke Lars. Siden vi etter litt kommunikasjon fant ut at ingen var interessert i shopping, fremmet jeg forslag om videre gatereking med det mål for øye å finne Tim Horton's. Fordi Jørund sa det var kult. Vi måtte spørre om veien to ganger, men vi fant da fram! Det var en kjempekul kafè med sjokolade-donuts og dobbel sjokolade-donuts og gigantiske kaffedrikker med tidenes beste krem. Tidenes. Beste. Krem. Så vi satt der og spiste god kaffemat og snakket om abort og at blowjobs er kannibalisme. Og sånn går nu dagan.




Halv fire skulle vi møtes ved Canada Place allihopas. Det var et gigantisk konferansesenter og utenfor sto det masse barn og ungdom i cheerleading-klær. Det var visst et mesterskap. Så der sto vi og blunket i solen mens småjenter slo hjul rundt oss. Purr-purr. Bygget lå ved vannkanten i et kjempestilig, ultramoderne område med blandt annet tidenes kuleste skulptur av en pikselert spekkhogger. Jeg kunne blitt der for alltid.



Men omsider knurret magene våre nok til at vi gikk til The Old Spaghetti Factory for å spise middag. Cæsarsalat og penne-pasta. Supernam. Men det beste med måltidet var egentlig at vi var i Canada, og at vi derfor kunne kjøpe øl. Det var superdigg med en kald pils etter å ha lusket rundt med sola i nakken en hel dag.





Etter å ha betalt pilsen og lusket tilbake til bussene våre, var det på tide å forlate Kanadia, glorious and free. På vei ut av Vancouver kjørte vi gjennom Chinatown, som var ultra-absurd. Kinesisk skrift og kinesiske drager overalt - midt i hjertet av Vancouver. På bussen hjem kom Magne og tok kollekt for middagen. I samme slengen kunne han annonsere at når vi kom fra til hotellet, skulle celloene ha gruppeprøve fra 20:45-21:15....og andrefiolin skulle ha øvelse fra 21:30 og UTOVER. I den ikke-lydisolerte konferansesalen. Mye stønning og skadefro latter fulgte, og de av oss som ikke var inkludert i planen planla et heftig slag President på Gunnvald sitt rom. Men da vi parkerte foran hotellet, kom Kjell inn på bussen og annonserte at det var synd at man måtte ty til ekstra gruppeøvelser...men at det jammen var bra det var første april!




Police bear says goodnight!

I dag var det pannekaker til frokost, bare for å få litt variasjon i hverdagen.
Det var mer lapper enn pannekaker, og jammen var det godt. Jordbær, krem, blåbær, skogsbær og honning må til. Alle frokoster kommer til å være sykt skuffende når jeg kommer hjem, just saying. Barbara og jeg gav vertsfamilien vår en ostehøvel og et postkort fra Bergen. Vi fikk tidenes påskegave tilbake, to store poser fylt med all verdens godteri, som en stor, fin trøst siden vi ikke fikk påske hjemme blandt familiene våre. Det var konfekt og sjokolade og påskeharer og masse annet godt, men også en kaffekopp fra Starbucks, for å hindre oss i å bli syke. "Drink a lot of tea!"
Det fulgte med et veldig koselig kort, et postkort med bilde av Mt.Baker, og et med bilde av en spekkhogger ved Lummi Island. Cathy hadde inkludert det siden jeg var så glad i hvaler.



Så kjørte vi til ferga, og fant til vår store fortvilelse ut at fergen var stappfull og at vi måtte vente på neste. Egentlig skulle vi møte resten av folket på Ferdale HS, men fordi vi var så forsinket, mistet vi bussen. Heldigvis var det null problem for Cathy å kjøre oss til Pioneer Park hvor vi møtte resten.


Pioneer Park var et stort område hvor Ferndales beboere hadde flyttet gamle pionèr-bygninger og laget en liten mini-by med kirke og låve og skolebygning. I hvert av byggene sto det en mann eller dame i ordentlige tidsriktige antrekk og holdt et lite foredrag om hvordan ting var way back when. Det var utrolig stilig! Skolebygningen minnet litt om latinskolen i Bergen, og inni husene var det laget til utstillinger og tablåer med ting fra folks hverdag. Det var alt fra hestesko - faktiske SKO, ikke sånne halvmåner av metall- til hele fronten fra et faktisk postkontor, vegg og metallsprinkler og alt.




Fra parken dro vi videre til en liten musikkbutikk. Der hadde de utrooolig mye kule noter, og jeg endte opp med å kjøpe noter til "Wicked" og "Rent", mens både Lars og jeg sto og hvinte over en utgave av "Jesus Christ Superstar". Karen stakk av med en samling "Zelda"-melodier for piano, og vi lusket tilbake til bussen. Der satt vi og prøvesmakte snopet fra Cathy mens bussen kjørte til sentrum. Utrolig mye nam! Sjokoladepåskeharer og håndlagd konfekt og marshmallowkyllinger...omnom.



I sentrum fikk vi frie tøyler, så vi var et gjeng som stakk på restaurant og spiste litt. Det var artig og kjekt, helt til Gunnvald helte et helt glass vann utover bordet. Da ble det sabla morsomt i tillegg. Kafeen lå vegg i vegg med en bokbutikk hvor jeg fant tidenes kuleste Steampunk-bøker. De ble snappet opp foran nesen min av Joakim, så nå må jeg finne en annen gave til Magnus. Curses. De solgte også noen bøker kalt "BADASS!" som tok for seg historiske personer og mytologiske personer som var...vel, BADASS. Lars og Karen fant en nydelig versjon av Poes samlede verker, men lot den gå fordi den veide et tonn. Stor var gleden da jeg meddelte at vi solgte den på Outland. Hihi.




Neste stopp var Norway Hall, der Sons of Norway holdt til! Vi strømmet inn døra, inn i en klinisk hvit gang hvor det hang reklame på veggen for visning av Elling og reklame for norsk dansekurs. I kjelleren var det et eneste stort rom med malerier på alle veggene av typisk norske nasjonalromantiske motiver. På et langbord langs ene veggen sto det kransekake, mer kransekake, brownies, skorpekake, potetstappe, kylling, tre typer salat, rundstykker med brunost og mye mye mer. Så mye mat. Vi ble ønsket hjertelig velkommen og ble takket for vårt nærvær, -og så sang vi for maten. Hoyes. Vi sang for maten. Så var det servert, og vi hev innpå.




Denne turen har vært en øvelse i å fungere på litt for full mage.

Til slutt svingte bussen inn foran Comfort Inn i Bellingham. Vi saueflokket oss inn i foajeen, ble tildelt rom, og jeg raste opp på rommet og kollapset på sengen. Jeg var dødstrøtt. Men Sigrid, romkameraten min, hun hadde masse masse masse energi. Så jeg ble verbalt dratt ut døra, og nede i resepsjonen traff vi Tobias, Joakim, Lars, Karen og Odin. Sammen satte vi kurs for det store shoppingsenteret i Bellingham. Veien var relativt fuktig og forvirrende, men vi fant da fram til slutt. På veien fikk vi oppleve det fantastiske overgangsfeltsystemet i USA, så intet mindre enn to sexbutikker og ble ganske våte. Senteret var ENORMT. Jeg hadde en vag idè om at det hadde vært kult å finne badedrakt fordi hotellet vårt har boblebad og svømmebasseng, så jeg trev optimistisk et par bikinier og stakk i prøverommet for å teste. Tre bikinier, tre lattersalver fra vennene mine og tre generelle skuffelser senere, konkluderte jeg med at dette kanskje ikke var verdens beste idè. Så vi gikk over til å bruke Karen som levende Barbie-dukke i stedet, og prøvde å finne det styggeste vi kunne kle på henne. Selv så pen som hun er, så ble resultatet ganske forbanna grusomt.



Jeg døde litt inni meg da et "Hot Topic"-skilt dukka opp, og halte sporenstreks alle inn. Karen og jeg gikk bananas, og guttene holdt ut ettersom jeg lovte Lars å prøve den styggeste badedrakten de hadde. Jeg endte opp med å kjøpe noe Portal-gear, en t-skjorte og et utrolig artig regnbuefarget belte. Bare for å minne guttene på at dette var en kamp de ikke kunne vinne, halte Karen og jeg dem rundt på diverse klesbutikker en stund til. Jeg fant tidenes kuleste Batman-Converse til 200 kr(!), og sa meg motvillig enig i at det kanskje var på tide å stikke på bowling. Så vi gjorde akkurat det.





Skotøyet var grusomt, lokalet tett og sporten gøy. Akkurat som forventa. Jeg hadde aldri bowlet før, så jeg fikk et crash-course av Gunnvald og scoret straks en strike. Awyeah. Supergøøøy. Odin vant på poeng, Karen vant på stil og jeg vant på sjarm. Lars tapte så det sang, og det var bare første runde. Andre runde var uten kanter på banen og uten Ingeborg, fordi jeg presterte å få krampe i fingrene av bowlinggrepet. Lars kjøpte øl, vi kjøpte alle pizza, og så satt vi der og koste oss grundig. Mye tøys og mye tull og en Odinseier senere, erklærte Karen at vi måtte ringe lederne våre og si vi ble litt sen, for hun skulle spille airhockey. Det var nemlig en liten arkade i bowlinghallen, og Lars tok utfordringen.



Det var blitt mørkt ute, og vi lusket trøtte og utbowlede hjem alle ihop. Nå sitter vi og spiller et halvhjertet slag president, og jeg er så trøtt at jeg egentlig sover. Søvnblogging. Det er for viderekomne only.

I morgen skal vi til Kanadia på DAGSTUR. Eh, eh!

Det var tortur av ypperste sort å stå opp i dag morges. Halv sju krevde mobilen min at det var på tide å rulle seg ut av senga, så jeg gjorde akkurat det. Slengte notestativ og det kjedelige konsertantrekket i bagen, trev fiolinen og lusket ustelt og fæl ned trappen for å finne føde. Der var det litt av et syn som møtte meg! På kjøkkenet sto mannen i huset og stekte pannekaker, og på bordet sto det jordbær og melon og omelett og lønnesirup og krem og kjøttkaker og te og kaffe og jus og - altså, veldig veldig mye nam.



Jeg gaflet i meg, og må bare anbefale nystekte, belgiske vafler med jordbær og krem. Barbara takk ikke spise opp, så hun fikk med seg tallerkenen i bilen. Planen var å rekke 07:20-ferga, men akkurat i dag var det som om hele Lummi Island skulle på ferga samtidig, så vi måtte pent vente på neste. Tiden ble slått ihjel ved å luske på butikken og kjøpe Ricola-drops mot slimhosten min.

Vi kom oss på fergen og var framme på skolen ti minutter etter skjema. Det gjorde ikke så mye, for musikkrommet der vi skulle være var stappfullt av nordmenn og amerikanere og det var det svare strev å få plass til alle. Endte opp med å stå bak bakerste pult og dele notestativ med sju andre - vi skulle nemlig spille "Loch Lomond" sammen med Ferndale sitt skoleorkester. Var koselig det- først dirigerte deres dirigent, og så kom Kjell og lekte seg. Deretter spilte vi Geir Tveitt for dem, samt Hovlands "Fanfare og koral". Var morsomt å være samlet igjen alle 75, for vi var bare 25 som reiste sammen fra Bergen. I pausen fortalte Lars meg om besøket deres på skolen i går- de hadde vært og spist i kantina blandt annet. Utvalget var pizza, fries , hamburgere og salat - og salat var de tom for. Alt til ca 20 kr. Er det rart de har problemer med fedme. Lars kunne også informere meg om at siden jeg var teit og ikke tok fly med ham, Gunnvald og Karen, så var det nå en verden av internhumor jeg hadde gått glipp av, og jeg var herved erklært ukul. Ti minutter på bussen fikset det, heldigvis, og jeg har fortsatt "single ladies" på hjernen.

Vi tok nemlig bussen ned til Lummi indianerreservat, og på veien så vi amerikas nasjonalfugl, the bald eagle, fly forbi. Det dukket opp totempæler ved veien, og vi svingte inn på en stor plass hvor det lå en stor skolebygning. Vi ble tatt med inn i en gigantisk gymsal og bedt om å pakke opp, for vi skulle ha en liten kulturutvekslingskonsert med indianerne der på skolen. Elever i alle mulige aldre strømmet inn og satte seg på benkeradene. Konserten startet med at en mann spilte en tradisjonell melodi på trefløyte. Det var helt nydelig, jeg fikk gåsehud nedover ryggen. Han avsluttet alle frasene sine med en myk, trist slags uglelyd, der tonen gled ned og ble hengende. Det var kjempepent. Så kom vi og spilte Tveitt igjen, med Kjell som ivrig forteller og kveer. Eldbjørg Hemsing er også med på tur - og fy faen som den jenta kan spille! Hun spilte en springer på hardingfele, og det var latterlig bra. Inn i salen kom det så ungdommer gående i ullponchoer som de spilte på trommer og sang. En rekke jenter, en rekke gutter. De sto til slutt vendt mot hverandre og sang mens de endret rytmen. Det var veldig stilig. Vi avsluttet konserten med Hovlands "fanfare og koral", og så var det tid for lunsj i den lille gymsalen. Mens salen hvor vi hadde spilt konsert var en stor basketballarena, var den "lille gymsalen" på størrelse med en vanlig stor norsk gymsal. Den var
for anledningen fylt av bord dekorert med indianergjenstander og norske flagg, på veggen hang det en plakat med fraser på norsk, engelsk og norsk, langs bakveggen var det bord hvor indiansk kunsthåndverk sto utstilt, og ved døra var det et langbord med masse, masse deilig mat.






Vi fant plassene våre og ble ønsket overstrømmende velkommen av ledere ved skolen og viktige figurer i indianersamfunnet. De sang tradisjonelle sanger mens de slo på tromme, en slags messing som minte meg veldig om samiske tradisjoner, og ønsket oss et godt måltid. Det besto av bønner, laks, potetsalat, annen salat, stekt brød som smakte smultring, saft som luktet og smakte og hadde samme farge som hubba bubba, og tidenes søteste kake. Det var godt, men ble gjort fryktelig spesielt av saften.
Mens vi spiste, sang to elever ved skolen et par popsanger og vi fikk alle sammen utdelt penner som var dekorert med roser og bånd, laget av førsteklassinger ved skolen. En liten vennskapsgave. Det var i det hele tatt veldig koselig. Ferdig fôret og vannet, og etter at Dagfinn hadde holdt en takketale på vegne av oss alle, fikk vi en liten omvisning på skolen. Det var et kjempestilig og moderne bygg, med indianske gjenstander og pynt overalt. Over dørkarmene hang det drømmefangere eller greiner for å fange onde ånder, og på sløyden lagde de pil og bue. Elevkunsten som var utstilt var kjempestilig, og flere titalls nivåer over hva vi klarer å få til i våre vanlige kunstfag i grunnskolen. I andre etasje var veggene dekket av malerier av alt fra solsystemet vårt til kretsløpet i naturen. Det var i det hele tatt en utrolig kul skole.




Se hva jeeeg fant utstilt på skolebiblioteket, yes, yes, very good!

Fra Lummi High School, gikk turen til Lummi Hall. På en lysning i skogen sto en massiv trebygning. Der gikk vi inn, og sto plutselig i en svær hall med amfi langs veggene. Det var her indianerne samles for å markere viktige ting - alt fra politikk til giftermål. Hallen var visst gammel, med store tresøyler og utsmykninger som bar preg av å ha vært der lenge - men det var tydelig at den var blitt modernisert. Mens vi var der, fikk vi høre et sagn om hvorfor hunder jager halene sine...

En gang skulle alle dyrene inn i Lummi Hall, men fordi det var så liten plass og hundene sine haler egentlig ikke hadde noen praktisk nytte, ble de bedt om å ta dem av og henge dem utenfor døra. Inne i hallen var det et stort bål, og plutselig tok hallen fyr. Da løp alle dyrene ut, og i forvirringen rasket hundene med seg den første og beste halen de fikk tak i. Halene kom ikke alle til rett eier, og den dag i dag jager fortsatt hundene etter halen sin for å prøve å finne ut hva som er galt.



Fra Lummi Hall dro til tilbake til Ferndale HS hvor vi øvde, øvde og øvde litt til. Slitne og sultne gikk Barbara og jeg for å møte Cathy og finne noe MAT. Vi kjørte fra Ferndale og til nabobyen(!) for å møte Cathys døtter og hennes to barn på et sted som het Red Robin. Åfytti, for en amerikansk restaurant. Veggene var dekket av amerikanske symboler og filmer og berømtheter, overalt var det utrolig skrikende FARGER og alle gjestene drakk milkshakes eller øl. Vi slo oss ned på et bord ca i midten av restauranten og bestilte mat - jeg bestilte sjokolademilkshake, bacon cheeseburger og fries. When in Rome, etc. Yessda, maten kom den, sammen med beskjed om at det var gratis fries-refill. Herreminhatt. Jeg ble så mett. Mens vi satt der og tygget, var det plustelig masse oppstyr fra nabobordet. En godt voksen kar ble nærmest bøllet opp på bordet mens Red Robin-ansatte sto rundt og sang en egenkomponert bursdagssang til ham, mens de alle utstrålte rutine og total mangel på ektefølt varme. Dette besynderlige ritualet ble gjentatt intet mindre enn fem ganger i løpet av besøket vårt. Om du hadde bursdag, var det bare å belage seg på en tur opp på bordet. Kathy truet med å annonsere meg som bursdagsbarn, men jeg snek meg unna ved å bestille dessert. Det skulle jeg aldri gjort, herregud. Det ankom et MONSTRUM av en kake på en seng av jordbær. Sjokoladekake med en dæsj krem og det falskeste kirsebæret du kan tenke deg. Alt dynka i sjokoladesaus, selvfølgelig. Jeg klarte bare å spise halvparten, og Barbara måtte omtrent dytte meg ut døra. Sorry, Aksel, innen jeg kommer hjem er jeg blitt en skikkelig gygre.




MMMmmmmmilkshake.

Vi kjørte tilbake til Ferndale HS, for vi skulle ha konsert der halv åtte. Luska litt for mett inn backstage, skiftet og ble stående og vase med alle de andre i en god halvtime. Det er omtrent standard prosedyre etterhvert å ta masse tøysete bilder og komme med flåsete forslag om sabotasje i den-og-den-takta. Vi har en plan, da, om å bytte ut utropet "MAMBO!" i West Side Story-suiten vår med noe mer spenstig på siste konserten. Skal ikke avsløre hva vi har vedtatt, men forkastede forslag inkluderer "JAZZ!", "HEISMUSIKK!", "RUMBA!" og "BRIT POP!".





Konserten gikk bra, den, med en Hemsing i toppform - hun spilte både Svendsens "Romanse" og Dvoraks fiolinkonsert. Hun var helt fantastisk. Helt, helt fantastisk. Vi gjorde ikke en helt ille innsats selv, både Bernstein, Tveitt og Hovland gikk veldig bra - men da vi kom til Nielsens symfoni, var alle ganske skutt. Så den kunne definitivt gått bedre. Kjell knakk dirigentpinnen i raseri under koral-delen på Hovland, men ingenting drastisk skjedde under Nielsen, så han viser kanskje forståelse og nåde. Hvem vet. Kanskje. La oss håpe det. Etter konserten hadde jeg utrolig vondt i venstrearmen og var svimmel som søren - i hodet mitt har vi ikke landa ennå. Men ingen av fysioterapeutene våre hadde andre anbefalinger enn å ise ned armen og se hva som skjer. Så da dro jeg og Barbara like greit hjem. Vi rakk fergen med et nødskrik, og jeg datt i dusjen straks vi var innenfor døra. Nå ligger jeg søvnig i senga med store planer om søvn. I morgen skal det turistes!!


Forresten, Charlotte - ja, det var her du bodde for fire år siden. Skal hilse så mye fra Cathy!

...er en liten by. Det var det første som slo meg da vi kjørte gjennom den. Bussen stoppet til slutt på parkeringsplassen til Ferndale High School, hvor vi skal tilbringe ganske mye tid. De klassiske gule skolebussene sto parkert på rekke og rad, og i øsregnet var det et guttelag som løp rundt og spilte foppall. Selv om det var sent på ettermiddagen, var parkeringsplassen full av folk...voksne mennesker, faktisk. Som holdt opp skilt med navnene våre på! Kjempemorsomt! Eneste kjipe var at de eneste som ikke ble geleidet vekk av en vertsfamilie var undertegnede og romkameraten min, Barbara. Men Magne kom to the rescue og halte oss med på visitt til noen familiemedlemmer som holdt til litt oppi gata. Der fikk vi servert nydelig kylling med risotto, og jammen var det deilig å få sitte litt i en sofaaaaah...

Inn døra kom plutselig et trivelig kvinnemenneske som introduserte seg som Cathy - det var hun som skulle hente oss, men hun hadde tatt feil av parkeringsplassene. Ikke nok med det - Cathy og familien bodde på Lummi Island, fergen gikk om ti minutter og vi måtte skynde oss.
Barbara og jeg hoppet inn i bilen, vi, og så var det raka vegen til fergeleiet. På veien så vi et gigantisk kasino, ørten milliarder reklameskilt og mye nedbør. Og trær. Cathys mann jobbet på fergen, som var en artig sak med plass til tjue personbiler. Om sommeren var det visst plenty av spekkhoggere i vannet her, men vi så ikke snurten av noen. Etter en kort overfart og en like kort biltur, var vi framme hos vertsfamilien vår. De bor i verdens koseligste hus! Deilige tepper på alle gulv, GIGANTISKE senger, hund har de også, og det er varme i både taket og gulvet på badet...De serverte ris, salat og lokalfanget laks som var så nydelig at jeg spiste rubbel og bit til tross for den dype angsten jeg har for å sette bein i halsen. Nå har jeg tatt en dusj, kost litt på hunden - Brooker T - og ligger og skriver dette. Er ganske...kake gåen, så nå tar jeg kvelden. I morra er det opp grytidlig, så venter vafler og reservatbesøk!




Til mamma og pappa: Jeg har det altså bra - men mobilen min funker ikke. =)